"Om verneverdig bruk av fjellet.." - Eva (Fosse)
«Norske fjell gror igjen» leste jeg i Aftenposten for et par dager siden. Det har vi jo hørt før! Norge gror igjen. Nå vil jeg fortelle om noen gode venner som sørger for at fjellet holder seg!
I 40 år har vi hatt hytta «Stedet Hvil» på Sulseter, Sødorpfjellet, øst for Vinstra. Mye kratt ble fjernet fra vår tomt da hytta ble bygget. Melkebonden på naboseteren, Svein Lillegaard, spurte om han kunne få bruke den til beite. Han leier også jordet som tilhører en ubrukt seter rett ovenfor hytta vår. Han satte opp et enkelt, elektrisk gjerde rundt hytta så vi skulle slippe kukaker nær huset. Flueplage?? Nei. Vi har noen fantastiske låvesvaler som har bygget «rekkehus», dvs. rekkereder, på vindusgesimser på begge sider av hytta. De forsyner seg ivrig med alle fluer som nærmer seg!
Svein driver god, tradisjonell seterdrift. Hele sommeren bor han på seteren, melker sine 17 kyr og lager fantastisk rømme. Kuene bruker fjellheimen til beite. Annenhver dag går de utenfor gjerdet og annenhver dag innenfor. Ved melketid kommer de til det lille fjøset på seteren og går i rekke og rad inn til sine faste båser. Har sett det. Fantastisk. De går ute både natt og dag. Alle kvigene går ute i fjellet hele sommeren. De skal jo ikke melkes!
Vår andre venn er Ole Brandvold med en seter nedenfor Svein. Han har satset på ammekuer, en flokk på ca. 100 charolais som får sine kalver og beiter i Rondane hele sommeren. På forsommeren drives flokken fire-fem mil fra Vinstra på Per Gynt Seterveg. Den går over Krøkla og ender på Kvam. Fra veiens høyeste punkt, ca 1100 moh, ser vi Rondane og Atna-fjellene lengre øst, i all sin prakt. Hyppig brukt turistvei, bare åpen om sommeren. Derfra går veien langt nedover til elven Frya, ca. 850 moh. Den renner mellom Krøkla og Rondane. Ole følger på hest. Ved Frya stopper bølingen. Herfra skal de gå ut fra veien og inn i terrenget. Her får Ole hjelp av ryttere fra Sulseter rideleir. Mange betaler gladelig for å være cowboyer i den norske fjellheimen! «Opplev Rondane på hesteryggen med oss» reklamerer Sulseter rideleir. Cowboyene hjelper også med vakthold om sommeren og kommer om høsten når flokken skal drives tilbake. I løpet av sommeren har den økt i antall. Kalver er født og har blitt store og fine av melken fra mamma ku.
Men det er ikke alltid det går som Ole har tenkt. I sommer kom en liten flokk på åtte-ti charolais ned til seteren hans helt på egen hånd noen uker før de skulle drives profesjonelt. De hadde gått der mange ganger, visste veien og forlot Rondane, lokket til det beiteområdet Ole har laget til dem ved seteren. Mye kratt er fjernet og gode gjerder er satt opp. Her beiter charolais-flokken helt til sneen kommer.
Men Ole var i Rondane sammen med resten av kuene. Han fikk hjelp av en nabo som sørget for at rømlingene kom inn på setervollen.
Et par dager senere da jeg var på vei til hytta med dagens post, møtte jeg enda et par rømlinger, en mama ku med kalv. Jeg varslet Ole, fortsatt i Vuludalen. (Hva skulle vi gjort uten mobiltelefon?) Han spurte om jeg kunne være så snill å få dem inn til de andre. Lettere sagt en gjort. Han forklarte hvor den store grinden var. Fru ku måtte ledes langs den lille elven Sula og over en bro. Jeg prøvde å få øyekontakt med henne og gikk foran. Heldigvis fulgte hun meg og kalven fulgte mor.
Flokken som var innenfor gjerdet så hva som skjedde. Det var mye møing, både fra dem og nykommerne. Det er svære dyr. De veier visst 8-900 kilo. Jeg fikk åpnet grinden og ga tegn til fru ku at hun skulle gå inn. Jeg var liva redd for at de som sto rett innenfor ville komme ut. Men fru ku rørte seg ikke, ville ikke gå forbi meg. Jeg gikk bak henne. Det hjalp. Inn med mor og barn. Lukke grinden skikkelig. Ferdig med det! Og så kunne jeg ringe til Ole og fortelle at alle var der de skulle være. Det var en spennende opplevelse! «Du er rene budeia» sa noen som kom forbi.
Men best av alt: takket være disse driftige bøndene, har det ikke vært noe gjengroing på Sødorpfjellet de 40 årene vi har observert situasjonen. Snarere tvert imot. Kratt er fjernet for å gi beite til dyrene.
Jeg tenner et lys for bærekraftig bruk av fjellheimen!
